Valget av materialer for komponenter for fjæring til biler må vurdere faktorer som styrke, vekt, kostnad, holdbarhet og bruksscenarier.
Stål
Egenskaper: Lav pris, høy styrke, moden produksjonsprosess, sterk slagfasthet, men høy tetthet (ca. 7,86 g/cm³) og utsatt for korrosjon.
Gjeldende kjøretøytyper: Økonomifamiliebiler (f.eks. noen fjæringer foran/bak på Citroën C6 bruker stemplede stålplater).
Typiske komponenter: Bladfjærer, styrearmer, lenkestenger, etc.
Aluminiumslegering
Egenskaper: Tettheten er omtrent 1/3 av stålets (2,65–2,85 g/cm³), kan redusere ufjæret masse betydelig, og forbedre håndteringsresponsen og komforten; god korrosjonsbestandighet, men skjærstyrke og styrke under ekstreme forhold er lavere enn stål.
Gjeldende kjøretøytyper: Luksusbiler, ytelsesbiler, nye energikjøretøyer (f.eks. AITO M7 bakfjæring, Li Auto L9 helt-aluminiumsfjæring).
Vektreduksjonsdrift: På grunn av økt batterivekt øker nye energikjøretøyer generelt bruken av aluminiumslegeringer for å kontrollere egenvekten.
Engineering Plastics (f.eks. PP, PA6, POM, etc.)
Egenskaper: Lett, kan sprøytestøpes til komplekse former, lav pris, men styrke og varmebestandighet er begrenset, ikke egnet for områder med høy-stress eller høy-temperatur (f.eks. nær bremser/eksosrør).
Gjeldende bruksområder: Brukes for det meste for ikke-last-bærende eller lav-deler (f.eks. anti-vellingsbøyler, foringer), sjelden brukt for hovedlastbærende-konstruksjoner som kontrollarmer.
Komposittmaterialer (glassfiber/karbonfiberforsterket)
Glassfiber (GFRP): Lavere kostnad, vektreduksjon på 30–40 %, slagfasthet bedre enn stål, brukt i opphengsarmer til økonomibiler (f.eks. PA6-matrise).
Karbonfiber (CFRP): Ekstremt lett (vektreduksjon på 50–60 %), svært høy spesifikk styrke, brukt i-avanserte sportsbiler/nye energikjøretøyer.
